Cornelia

Nå er avisen vår, Bryggeposten, nesten ferdig. Vi har deadline i morgen klokken 16.00, og det ser ut til at vi klarer det med god margin. Jeg har vært superjournalist de siste dagene. Jeg ofret føtter og mental helse og gikk på to 1. mai-markeringer i Bergen sentrum. Jeg har aldri vært så stresset, sint og sliten på en gang. Er det noe jeg hater, så er det store folkemengder. Hele Torgallmenningen var full av organisasjoner, korps, andre engasjerte og folk som rett og slett ikke visste hvorfor de var der. Jens Stoltenberg holdt tale og jeg fløy rundt som en helt med notatblokk, penn og speilrefleksen. 

Jeg fikk til en artikkel. Kanskje litt tynn og litt rapport-aktig. "Hei, jeg har vært på 1. mai-markering!" Men jeg ble ganske fornøyd med dobbelsiden min som skal komme på trykk i avisen på fredag. Jeg har virkelig blitt flink i InDesign, det synes jeg! Bildene er det jeg som har tatt også. 

Jeg lurte på hvorfor vi feirer 1. mai. Og har vi virkelig har bruk for denne dagen?

- Idag er det ikke en eneste sky på himmelen. Men det er mange mørke skyer over verdens fremtid. Vi trenger radikale forandringer! åpnet arrangøren for markeringen på Vågsallmenningen.

Det viste seg at det faktisk er en viktig dag. Det er ikke bare rare folk i 1. mai-tog. Stoltenberg sa at det er bare bra folk. "Det er teit og gått helt ut på dato," tenker kanskje du. Men du tar feil!

Det er én dag i året da vi kan markere de grunnleggende verdiene våre; rettferdighet, fellesskap og frihet. De verdiene er med å skape trygge mennesker, som er 1. mai dagens budskap.

Det er én dag i året vi kan stoppe opp og takke de som har slåss for rettigheter før oss. Det var blant annet på 1. mai allmenn stemmerett både for kvinner og menn ble kjempet frem. Det var dagen folk sto fast på at de ville ha 8-timers arbeidsdag. Det var dagen homofiles ønske om å kunne gifte seg ble hørt. Det er de som tok opp kampene før oss som har gitt oss drømmer, håp og tro. Husk dem og takk dem 1. mai. 

- Det er fortsatt mange uløste oppgaver. For oss er det viktigste nåværende kravet; arbeid for alle. Selv om Norge er et av landene med lavest arbeidsledighet, betyr det ikke at det alltid kommer til å være slik. Det er 24 millioner arbeidsløse mennesker i Europa, det gir 24 millioner grunner til å feire 1. mai, sa statsminister Jens Stoltenberg.

Jeg har fått nye sko idag. Pene, ikke sant?! Kjøpt på Mani. Jeg er på Stord i helgen. Har vært på babybesøk og slappet av med reker og løvbiff hos mamma og pappa. I kveld skal jeg henge med noen venner og bare slappe av. Tilbake til B-town i morgen! 

Idag har jeg vært på møte og intervju hos Bergen helsevikar. Det gikk kjempefint! Jeg har levert inn søknad til politiattest. Når den kommer, får jeg mest sannsynlig stilling som vikar i byrået. Da skal jeg jobbe som barnehageassistent, eller et litt bedre ord; pedagogisk medarbeider. Det blir koselig og deilig å endelig få litt ekstra income. 

Jeg tenker også på å skifte studieretning, IGJEN. Da å gå over på lærerutdanning med musikk på høyskolen i Bergen. Det er jo egentlig det jeg ønsket å gjøre i fjor på høyskolen på Stord og har mye å gjøre med det halvtårskurset i musikkpedagogikk jeg tok. Men dette studiet legger også opp til at jeg skal kunne undervise i andre fag enn musikk også. Jeg tenker spesielt på naturfag og matematikk. 

Muligheten til å jobbe innenfor journalistikk har jeg uansett. En trenger ikke utdannelse for det. Og skifter jeg studie, så tar jeg med meg erfaringen jeg har fått fra Norges kreative fagskole og kanskje prøver meg som frilansjournalist i tillegg. Hvem sier at man ikke kan følge to drømmer? ;)

I was born with music inside me. Music was one of my parts. Like my ribs, my kidneys, my liver, my heart. Like my blood. It was a force already within me when I arrived on the scene. It was a necessity for me-like food or water.
Ray Charles

Jau! Lenge siden sist dere! For en måned. In flames-konsert, iPhone og bankort ble stjålet, iPhone og bankkort ble funnet på en herreklubb, intervjuer som har gått til helvete, klein spleising, mye sjokolade, lite spinning. Men nå begynner ting å komme på rett bane igjen. Det er under to måneder til sommerferien. Fortsatt mye å gjøre, men jeg føler jeg har oversikt. 

For øyeblikket skriver jeg en søvndyssende sak om et fremtidig underjordisk rørsystem i Bergen som skal frakte søppel, BossNett. Det blir min første artikkel til lokalavisen vår, Bryggeposten. Vi har deadline neste fredag, så jeg bør snart komme i gang med en ny en. Men hva skjer egentlig i Sandviken- og Markenområdet? Tips til en god kultursak, anyone?

Monki og Carlings er kule butikker. Gleder meg til jeg har råd til å kjøpe noe der igjen.

Hade, er plutselig tilbake! xoxo

Nå er jeg sliten. Jeg har en redaksjon som maser. Et jævla buekorps å invtervjue. En deadline om en måned. Og en feature reportasje å skrive. Jeg sitter og har påskeferie på Stord. Jeg har bare lyst til å spise kvikklunsj og løpe turer i skogen. Koble helt ut og ta et par fester. Ja. Det er synd på meg, jeg er garantert den eneste studenten som har det sånn. 

Det er kun to måneder igjen til mappeeksamenen skal leverest inn. Jeg kveles av tanken. Jeg skal ha en kunnskapseksamen også. Men hvilke kunnskap jeg trenger, vet jeg ikke. Eneste pensum er media. Lese aviser og se på nyheter. 

"Vær alltid på hugget!" Den setningen har jeg hørt 1000 ganger det siste året, og jeg hater den mer enn noe annet. Er du klar over hvor utmattende det er. Det å prøve å nesten ligge foran media, få med seg alt som skjer over alt og klare å huske det igjen etterpå? HELE tiden. Abonnere på den og den nettsiden, lese på plakater, snakke med viktige folk og ha øynene alltid åpne. Alltid være på utkikk etter en ny sak og stille spørsmål til hver eneste ting. Hvorfor er det så sykt mye brostein i Bergen? Hva gjør egentlig et buekorps, slår de bare på trommer og plager folk? Og andre spørsmål som jeg ikke kommer på, fordi jeg ikke lurer på noe mer akkurat nå. 

Det er ikke alltid øynene mine klarer å være åpne heller. Det blir ofte fysisk umulig. Av og til er det sånn at jeg lurer på om jeg har utviklet narkolepsi. Jeg sover altfor mye. Til alle døgnets tider. 

Jeg trenger å finne kreativiteten igjen. Norges kreative fagskole. Kreativitet. Hah, enda et ord som går meg på nervene. Men egentlig liker jeg det ordet. Jeg elsker de få dagene i året jeg er skikkelig inspirert. Det er nesten som at blodet begynner å strømme igjen og følelsen og bevegeligheten i kroppen kommer tilbake. Etter en lang periode med total nummenhet. 

Neida. Jeg skal smile og være "på hugget" så godt jeg kan. Men jeg vet ikke om jeg gidder å ha øynene åpne.

Halla. Mars har ikke akkurat vært en produktiv måned for meg. Ikke på noe som helst område. Jeg har rett og slett nesten ikke gjort en drit. Men jeg har hatt besøk av Guro og hatt fest.

Jeg var i Eikedalen, sto på snowboard for første gang og knakk ribbeinet. Etter det lå jeg hjemme i sengen og vred meg av smerte en uke eller to. Så dro jeg på enda en fest. 

Jeg har spilt mye Draw Something. Noen er flinkere enn andre til å gjette hva jeg tegner....

Jeg har spist mye. Gikk glipp av mye trening på grunn av ribbeinsbruddet. Prøvd å være sunn, sånn som på dette bildet. Men også utnyttet godt det farlige tilbudet på rimi den siste uken. 200grams Freia sjokoladeplater til KUN 17 kroner....

Ellers så kom Gunhild på besøk til meg og prøvde å gi meg en make-over. Vi hadde også en liten photoshoot på kjøkkenet. Yeaah <3 Hudpleiestudenter er gode å ha til venner. 

Skal prøve å komme tilbake her. For min egen del. Jeg liker å bla tilbake i min egen blogg og lese hvor teit jeg har vært. Jeg skal bli sunn igjen. Krysser fingrene på at sjokolade-tilbudet er over. Skal prøve å starte og trene forsiktig igjen. Og være en flink journalist for den nye lokalavisen "Bryggeposten". Og så krysser jeg fingrene på at jeg klarer å komme meg i bakken igjen i påsken! Very unlikely... Men lov å håpe!

Jeg får stadig beskjed om at jeg må slutte å vente på at livet skal begynne. "LIVET ER NÅ, CORNELIA!" Men jeg vet ikke helt, jeg. Is this IT, liksom? Hvordan kan dette være livet? Ukene mine består kun av to-tre dager på skolen og litt trening. All resterende tid går i å råtne for meg selv. Jeg gleder meg til jeg er ferdig utdannet og blir rik. Jeg gleder meg til jeg slipper å bo med seks andre, fortsatt nokså ukjente, mennesker. Jeg gleder meg til å ha noen å komme hjem til. Jeg gleder meg til at jeg får ting på plass.

Det er nesten deprimerende å få høre at det er dette som er livet. En seig hverdag med regn og tomme timer. En hverdag der jeg skulle ønske jeg kunne gjort noe større. Noe som jeg verken har ressurser eller engergi til. Jeg vil vente på livet. Jeg velger å tro at det venter en hverdag på meg, der jeg er lykkelig.

Da jeg våknet idag, var jeg sikker på at jeg hadde forsovet meg. Det var jo lyst. Jeg spratt opp av sengen mens jeg sa faen høyt gjentatte ganger. Det var ikke før etter jeg hadde pusset tennene og fått på meg klærne at jeg så på klokken. Er den ikke mer en halv 8? At det skulle bli så mye lysere om morgenen etter en uke med ferie og soving til langt ut på ettermiddagen. Det hadde jeg ikke forventet. Jeg pustet lettet ut. Men den avslappende følelsen skulle ikke vare lenge.

Jeg fikk ikke gjort så mye i ferien som jeg hadde tenk. Egentlig så kommer ikke det som noe stort sjokk. Som oftest så går ikke ting som planlagt. Men denne uken på Stord har jeg rett og slett ikke gjort en ting. Satt for det meste syk i sofaen og proppet i meg sjokolade, mens jeg syntes synd på meg selv. Jeg som skulle skrive en hel nyhetsartikkel og forbedre en annen til norgesnytt.eu, skrive ferdig portrettintervjuet, skrive en referatartikkel fra en rettsak og en egen artikkel om dommen, samt begynne på en feature reportasje. Fikk ikke gjort en jævla drit.

Jeg kan vel takke meg selv?

Du har vel rett. Men jeg må ha rett til å uttale meg om min grusomme og travle hverdag og alle artiklene som henger over meg som regntunge stormskyer. Det er nok nettopp derfor jeg har bloggen. For å klage. Og uttrykke min frustrasjon over ting og personer som gjør meg sint. Asiatiske turister som ler høyt på kystbussen, for eksempel. Men det er en annen historie. Jeg liker å klage. Jeg er flink til det også. Men det betyr ikke nødvendigvis at jeg er i en verre situasjon enn andre. Selv om jeg selv nesten er overbevist om det noen ganger.

Nå har jeg ikke mer tid til denne stygge bloggen. Jeg må skrive ferdig portrettet mitt. Myyye mye mye bra stoff og materiale. Men det er så vanskelig å forme og lage det beste ut av det. Ja takk, til en ny og frisk kreativ hjerne.

Regnet høljet ned og vinden rev hardt i den sorte paraplyen min. Det kom et kjapt lysglimt, på den ellers mørke himmelen, før den ga fra seg et hatefullt brøl som fikk hele verden til å skjelve og krympe seg. Jeg bannet høyt idet jeg plasserte den ene foten i en svær dam av søle. Selv om det var i begynnelsen av juni var det iskaldt og været minnet mest om en høststorm som hadde tatt feil av datoen. Jeg strevde meg langsomt frem i motvind med gitaren på ryggen på vei til skolen. I dag var dagen jeg skulle stå ansikt til ansikt med det jeg fryktet mest, det som hadde vært mitt største mareritt de siste månedene; eksamen i hovedinstrument. En intimkonsert på 20 minutter foran sensor og faglærer.  Jeg følte meg som en liten hard og mørk klump som ikke klarte å bli liten nok slik at den kunne være usynlig

Som et kråkeslott i en mørk skog lå skolen foran meg. Vinden ulte og hvisket negative setninger i ørene mine. Jeg følte meg kun som et skjørt skall fylt av panikk. Hånden min var kritthvit idet jeg strakk den ut for å åpne inngangsdøren, helvetesporten, til skolen. Inne i gangen kunne jeg høre regndråpene tromme tungt på taket og jeg sverget på at det luktet svovel.

Akkompagnatøren min var allerede på scenen og ventet. Rommet var nesten bekmørkt utenom en lysspot på scenen. Hendene mine skalv og ble iskalde, jeg ble kortpustet og begynte å svimle. Føttene mine føltes som gelé der jeg snublet med gitaren nærmere og nærmere lysflekken på scenen. Gjennomsvettet og kvalm kom jeg til slutt frem og så at han på pianokrakken smilte sleskt til meg. Jeg kjente sinne overta frykten. Sinne over den urettferdige verdenen som absolutt skulle angripe meg hele tiden. Frustrasjon over sykemeldte pianister og overpedagogiske musikklærere. Nervøsiteten ble oppløst og jeg var alene. Helt alene. Og jeg spilte gitar.

Ute var det sol, småfugler sang søte melodier og vinden stilnet til en lett bris som strøk meg forsiktig over kinnene mine med smilehull. Jeg hadde sett min verste fiende i øynene, kjempet og vunnet. Min harde mørke klump ble til en myk og hvit bomullsdott som var fylt med styrke og klar til livets neste hinder.

- Utdrag fra en novelle jeg skreiv for 3-4 år siden

Jeg har en tendens til å gå uplanlagt ut på byen i ukedager. Sier til meg selv at "jaja, jeg kan vel ta én øl." Jeg ender stort sett opp med å drikke 5+ og jeg går ikke hjemover før uteplassene stenger. Eller jeg eventuelt blir kastet ut. Det skjer relativt sjelden, bare så det er klart. I går var en sånn dag. Jeg var på quiz på Finnegans med en venninne og en venninne av henne. Det var gøy. Jeg tok to øl og hadde planlagt å gå hjem og legge meg i 12-tiden. Men før jeg visste ordet av det så satt jeg med den fjerde ølen på Hectors og snakket med fiskere fra Austevoll. Som også etterhvert spanderte rom og cola på oss. Kjeeeempe. Vi gikk ifra dem, etter å ha drukket halve drinken, fordi de ikke hadde hørt om S&M konserten til Metallica. Losers ass.

Da jeg til slutt gikk hjemover, et sted mellom 3 og halv 4, var jeg sliten og temmelig fornøyd med kvelden. Da traff jeg på en full mann utenfor Garage som sa til meg "Gå hjem og kle på deg!" Da lo jeg godt og svarte "Haha, nei din tulling! Jeg skal jo gå hjem og sove, da trenger jeg ikke kle på meg!" Jeg skjønte ikke hvorfor han sa det til meg, jeg var jo fult påkledd også.

Jeg var på skolen idag. Frisk og opplagt. Hadde siste timen med Marco Elsafadi. Trist. Da stikker jeg til Stord og tar vinterferie. Hade

Update: Bikinien passet. Og intervjuet på onsdag gikk kjempebra. :) Men jeg glemte å ta med kamera. Egentlig så glemte jeg at jeg trengte å ta noe bilde i hele tatt. Så jeg må kanskje avtale et nytt møte, med fotoshoot

Quote Jimi Hendrix 

Tiden går altfor fort. Jeg har ikke tid til å gjøre halvparten av det jeg har tenkt til. Et døgn er for raskt. Skulle ønske en dag var noen timer lengre. Plutselig har det jo gått så mange dager at jeg er 23 år. Det går ikke. Det kjennes ut som tiden bokstavlig talt fyker forbi meg. Som om det kun jeg som prøver å stå igjen, mens resten av verden trykker på spole-knappen. Kan ikke alle være på lag med meg litt da?

Jeg spiser så mye drit for tiden. Jeg klarer ikke å vær sunn samtidtig som jeg gjør mye skolearbeid. Det går ikke. Da må jeg tygge på noe godt. Jeg bakte kjeks i går med 200gram smør, og de har jeg nesten spist opp. Jeg veier sikkert 438 kg snart. Heldigvis har jeg begynt med styrketrening. Men jeg klarer ikke å trene så ofte. Har så mye gangsperr, eller sår i musklaturen. Idag skal jeg være snill med kroppen og ta en svømmeøkt i bassenget. Om bikinien passer fortsatt da. Det er faen ikke sikkert... 

Nå sitter jeg å hører på Jimi Hendrix og forbereder intervjuet jeg skal ha med Inga-Alice Blaha i morgen. Jeg er skikkelig nervøs. Håper jeg ikke driter meg ut, men klarer å holde en skikkelig samtale med henne. Jeg tror hun har mye å fortelle. I desember ble hun og ektemannen kåret til "Årets Bergenser". Virkelig nysgjerrig på hvilken historie som ligger bak den personen hun er idag.

En sang som ikke virker, hør den på spotify

Travel tid på skolen. Vi har om feature. Da må virkelig kreativiteten brukes. Og den har vært fraværende hos meg i det siste. Men nå er jeg plutselig i godt humør og ser lyst på livet igjen. Kanskje det har noe å gjøre med de plutselige plussgradene og litt sol ute. I løpet av uken som kommer skal jeg skrive et portrett. Jeg har alt avtalt et møte med den ansvarlige lederen for natteravnene i Bergen, som også er lederen for lokallaget for Landsforbundet Mot Stoffmisbruk. Tidligere har hun også drevet sitt eget fotostudio. Hun er en interessant person! Jeg både gleder meg og gruer meg til å snakke med henne. Det å få høre historiene om livet hennes og hvordan hun har blitt den hun er, med så mye frivillig arbeid, kommer til å bli spennende. Men det å sitte i mitt første to-timer-lange intervju, blir kjempeskummelt.

Alle som ikke hadde fått blomster eller hjerteformet sjokoladekonfekt samlet seg til party hos en i klassen igår. Det var mange av oss, single og enslige. Men vi hadde det dødskult, uansett! Trenger ikke noe oppskrytt kjærlighetsdag.

Bergen togstasjon bærer på en historie om en enorm verdensdel som plutselig ble liten. Stasjonen blir fortsatt brukt av tusenvis av mennesker hver dag.

- Se han har dårlig tid, må løpe for å rekke toget sitt!

En far sitter med sine to små barn, en gutt og en jente, på en benk på togstasjonen i Bergen. Toget på spor 4 mot Voss skal snart gå. Det er iskaldt. Toghallens åpne dører holder ikke borte kulden en formiddag tidlig i februar. Et fåtall personer traver forbi mens de hutrer seg og snufser med forkjølte neser. Stasjonen er ellers nesten folketom. 

Det snart hundre år gamle bygget er et levende stykke bergensk historie. Et minne om den gangen jernbanen knyttet Bergen til Kristiania og da også til resten av kontinentet. På grunn av dette ble Bergen til en metropol. Det var den da ganske kjente arkitekten Jens Z.M. Kielland som tegnet togstasjonen. Han forsøkte å gjenskape hansatidens middelalderkarakter i Bergen. 

Oppunder det høye glasstaket flakser det glupske duer med ørneblikk. En av dem stuper ned. En gammel mann sitter på en benk bortenfor. Han spiser en pølse fra Narvesen. Duen minner egentlig mer om en gribb. En som sitter lurt og ventende håper på at det snart havner pølsebrødsmuler på bakken. 

Svært lite er forandret etter stasjonen ble bygget. Inne i toghallen kan du nesten skru tiden langt tilbake. Hadde det ikke vært for de "highteck-e" billettautomatene og ungdommer med iPad og headsets. Hele bygget ble fredet i 2003 for å bevare det flotte kulturminnet fra nyere tid. Stasjonen er den eneste gjenværende i landet med en klassisk toghall som fortsatt er i opprinnelig funksjon.

Enda flere personer kommer småløpende med trillekoffertene sine. Hastende over steinhellene og nedtråkte og inngrodde gamle tyggisklyser for å komme seg på toget.

- Se, pappa! Nå går toget!

- Ha det!

De små barna vinker til toget og ler av han som akkurat hoppet inn rett før det lukket dørene. 

Jada, dette var den siste pannekaken jeg steikte. Var ikke nok røre til hele steikepannen.





Ser kanskje ikke så veldig delikat ut. Men det var D-I-G-G! 

Det er ikke lett å få til et skikkelig intervju nå om dagen! Jeg prøver å skrive en artikkel om NM i brass band som skal være her i Bergen neste helg. Men intervjuobjektet mitt var umulig. Han svarte meg frekt og tok ingenting seriøst. Det hele endte med at han spurte om jeg ville gå ut å danse med han. Smigret, men neitakk. Jeg er egentlig mest pissed. Nå må jeg finne noen andre å intervjue. Jeg har deadline i morgen klokken 23:00. Når jeg prøver å oppføre meg profesjonelt, forventer jeg også å bli tatt på alvor.

Flink jeg har blitt å lage mat! Synes du ikke? Idag var den første gangen EVER jeg laget et fiskemåltid til meg selv. Det ble laksefillet dynket i pesto, isbergsalat, cherrytomater, champignon og tagliatelle. Brukte "pesto-vannet" som saus. Ganske godt egentlig. Det blir nok det samme til middag i morgen også, siden jeg bare fant laksefillet i firpakning.

Jeg synes forøvrig at kategorien "Trening og mat" har blitt fylt med skummelt mye mat og veldig lite trening. I morgen blir det spinning igjen!

Jeg har vært noen dager i dvale nå. Det går riktignok mot sommer, men vi er kommet til den kaldeste måneden i året. Da fungerer ikke jeg. Jeg er asosial, irritabel og forlater ikke sengen lenger enn et par minutter. Der får jeg gjort det jeg absolutt MÅ gjøre. Jeg gjør research på internett, tar nervøse telefonintervjuer og skriver artikler som jeg forhåpentligvis snart får publisert på skolens nettavis. Jeg skal vise til link når og om det blir aktuelt. Det jeg gjør best er å sove. Jeg sover så mye at jeg ikke skjønner hvor all den søvnen kommer fra. Vinteren er min verste fiende. Vinteren får meg til å høre på "Here Without You" med 3 Doors Down, mens jeg krøller meg sammen under dynen i forsterstilling og synes synd på meg selv. 

Skulle ta bussen ut til Nyhavn og Gamle Bergen, men jeg tok visst bussen til Eidsvåg. En tunnel for langt bort. Dette var bare 189. gangen jeg skulle ta bussen til Ann, så er ikke rart at jeg fortsatt ikke vet hvor jeg skal gå av... Jeg skylder på at jeg satt i et sete i feil retning, og var altfor opptatt med å spise skillingsbollen min til å legge merke til hvor jeg var. Fikk ta bussen tilbake til der jeg skulle gratis etterpå da. Null stress. Jeg har vært hos Ann og hjulpet dem med å flytte i hele dag. Tungt arbeid! Jeg skal få en sofa og stuebord av henne. Skal vurdere om de andre jeg bor med skal få lov å sitte i den. Usikker enda. De må i så fall slutte å kalle meg "gamla". :( I morgen er det innflytningsfest og bursdagsfest i den nye leiligheten til Ann og de. Hun ble 23 idag, eller i går. Hun begynner i allefall å bli litt gammel. :)

Supersliten. Sovnet da jeg kom hjem.
 Og så våknet jeg så vidt, slik at jeg kunne trykke på "Lagre + publiser"-knappen.

Idag har jeg vært i Nygårdsparken og intervjuet en narkoman. Han var veldig åpen og lett å snakke med. Fælt å høre om hvor vanskelig han har det og om systemet som svikter de som trenger mest hjelp. Jeg kan ikke skrive mye om intervjuet her, ettersom det var helt anonymt og bare en treningsoppgave for oss.

Jeg har også lært retusjering på photoshop. Jeg er fortsatt ikke imponert over det programmet. Jeg har gjort akkurat de samme tingene som jeg gjorde idag på et gratisprogram før. Jeg har lært å fjerne kviser, på photoshop. My mission in life....

Stolt av meg? 

Ellers er jeg veldig lei meg for tiden. Jeg får ikke jobb! Idag sendte jeg søknad til pizzabakeren. Kanskje jeg hadde fått smaksprøver. :) Jeg er også lei meg fordi jeg ikke har penger. Jeg har ikke lyst til å tilbringe alle kveldene hjemme de neste tre ukene, uten mat. :(

Inspirert av SILJE lagte jeg meg fylt kyllingfillet etter DENNE oppskrifen. Det var kjempegodt! Så det lager jeg i morgen også, så klart. Nå må jeg sove litt. Etterpå skal jeg forberede et intervju med en megafon-selger til i morgen. Blir spennende. :)

Årh. Det er jævlig å stå opp klokken 07.00 om morgenen. Derfor drøyer jeg det alltid til 07.20-07.40. Men det er like jævlig da også. De første 15 minuttene, etter jeg har komt meg opp fra sengen, valser jeg rundt i halvsøvne med dynen over meg. Prøver å finne noe varmt å bytte den ut med. Glemmer frokost og penn og notatbok. De to sistnevnte er noe jeg alltid burde hatt i vesken, jeg som liksom skal bli journalist.

Det er umenneskelig at jeg blir tvunget opp så tidlig. Det er det tidspunktet på døgnet jeg overhodet ikke fungerer. Uttrykksløs gikk jeg til skolen idag med automatikk i beinene. Uttrykksløs fordi jeg ikke har energi til å bevege musklene i ansiktet, ikke fordi jeg ikke føler noe. Jeg har nemmelig sykt sterke føleser om morgenen. Hver eneste minste ting irriterer meg eller går meg på nervene. For eksempel idag på vei til skolen. Det var noen som gikk bak meg fullt utstyrt i regntøy! Svitsh, svatsh, svitsh, svatsh! Kjenner det gnager i alle hjørner i hele kroppen og at nervene krøller seg sammen når jeg tenker på det. 

Noe jeg heller ikke tåler om morgenen er personer som lyser opp og stråler av positivitet og entusiasme. Slike personer går meg på nervene til alle døgnets tider, men om morgenen er det som de prøver å drepe meg. Læreren vår idag var en slik perosn. Idag har vi ikke gjort noe annet på skolen enn å leke. I to og en halv time har vi lært enkel photoshop. Noe som også er sykt irriterende, siden jeg lett hadde klart å finne ut av de tingene selv. Jeg har lagt en sint grønnsaksmann av delene på bildet under. Læreren min sa jeg var flink.

Grønnsaksdelene.

Jeg ser på Cougar Town 24/7 og craver etter rødvin dagen lang. Jeg liker egentlig ikke rødvin en gang. Men nå gjør jeg det. Jeg er sint på meg selv. Idag, da jeg var på vei til trening, var det en fyr som gikk forbi meg som mistet en 100-lapp på bakken.

Meg (uten å tenke meg om) : - Hey! Du mistet en peng!
Han: - Åja, takk for at du sa ifra! 

Faen! Faen at jeg må være så snill. Den 100-lappen kunne komt godt med. Jeg kunne gått på vinmonopolet og kjøpt meg en vinflaske. Eller jeg kunne lagt den i sparebøssen min. Oppsparing til min egen "Big Joe" eller "Big Carl". Et sånt stort vinglass som Jules har, som det nesten går en halv vinflaske oppi. Eller to.

Men NEIDA! Jeg må alltid være så jævla ærlig og grei at jeg sier ifra i ren refleks. Skulle ønske underbevisstheten min var like egoistisk som meg. Da hadde livet vært hærlig. Jeg blir så oppgitt over meg selv. 

Haha <3 Sånn, da er vi ferdigutdannet TV-journalister?

Jeg sitter å leter etter en aktuell kulturhendelse til en sak jeg skal skrive. Dette blir min første publiserte sak på norgesnytt.eu, som jeg skal linke til rundt den 30. Foreløbig så har jeg tenkt at jeg skal prøve å få til noe om Øyofestivalen 2012 på Stord. Det er jo en kulturhendelse. Og den er aktuell siden festivalen starter 4. februar. Hadde vært å gøy å få til noe lokalt på Stord, kanskje jeg også kunne sendt saken inn til Sunnhordland (lokalavisen på Stord). Spennende. Dette blir i hvertfall ikke noe sløvt og kjedelig halvår! Etter min første sak på norgesnytt.eu skal jeg også skrive to saker til, fortløpende.

Hei, dette var sura før hun skulle på spinning idag. Jeg er veldig flink til å tvinge meg selv ut av døren. Når det er gjort, er det ikke så ille å trene likevel. I morgen er siste dagen på skolen før helgen, og jeg tar turen hjem til Stord. Etter jeg har hatt enda en spinningstime, så klart. Tar med meg joggeskoene og håper på at jeg får til noen joggeturer der. Trening gjør meg glad. :)

Noe som også gjør meg lettere til sinns er at vi er kommet så langt at det går rett vei. Det går mot sommer. Jeg har allerede lagt merke til å det er noen minutter lysere hver dag. Halvveis gjennom vinteren, så ser jeg at jeg kommer til å overleve i år også.

Idag fikk jeg endelig karakteren på mappeeksamenen jeg leverte i desember. Storfornøyd! Drømmen er ikke knust enda!

Igår var det bursdagsfest hos meg. Jeg hadde bakt brownies som var dritgod. Spilte party alias og hørte på bra musikk. Til og med de som bor i 3. etasje, som hadde sin egen bursdagsfest, kom ned til festen min. Fordi den var kulere. Vi gikk litt ut på byn også, heldigvis bor jeg nesten midt i byen. Så vi måtte ikke gå så langt da vi bestemte oss for å dra tilbake igjen til meg på nach. Det var altfor mange folk over alt. Jeg liker ikke folk. 

Og jeg synes ikke det er flaut at folk synger bursdagssangen til meg. Jeg fikk de jeg var med + noen tilfeldige, som nesten var frivillige, til å synge tostemt for meg ute på gaten. Det var et fint øyeblikk.

Jeg vant over Silje to av to ganger i basketball på xbox. Da ble hun så sur at hun gikk hjem. :) Alt var stille klokken 8 i dagmorges. Da jeg våknet i sted, var hele stuen ryddet. Luksus! 

Da jeg kom hjem ble jeg kjempeglad! To av dem jeg bor med hadde med seg en kjegle til meg i bursdagsgave! Jeg satt den på stuebordet til pynt.

Hattefolkene.

Dette er browniesen jeg skulle lage forje helg, da jeg lagte bownieskjeks på Stord. Jeg lagte den i går i stedet. Til de 5178 vennene og gjestene mine, som tok turen hjem til meg for å feire 22-årsdagen min. Kaken ble så stor at det er ganske mye igjen enda. Brownies til frokost! Dette er den beste browniesen som fins! Det sier TV2 Hjelper Deg også!

Nå er det snart bursdagsfest med brownies og vin og sånt. Men før det måtte jeg spise litt middag. Det ble løvbiff med pommes frites, salatblanding og bearnaise saus. :D

Ok, dette er tidenes verste siste dag som 21-åring. Det var ikke nok at jeg lå våken halve natten og hørte på et endeløst nachspiel utenfor vinduet mitt. Folk som pisset i busken min, sang, hikket og voldtok hverandre. Neida! Jeg måtte våkne opp grytidlig av fløytespilling, motorsager og drillmaskiner og restaurering av nabohuset! Fredag den 13. kom en dag for sent. :@

Dette er verre enn den gangen da jeg våknet av at jeg datt ut av min 140cm brede seng. FML

Jeg har så lyst på nye klær. Jeg satt sammen noen antrekk jeg har sykt lyst på. Jeg må få meg jobb og spare opp nok penger til å få råd til en liten shoppingrunde. I sommer kanskje? Sad. I'm so poor.

Dette var middagen min idag. Egentlig det samme som jeg har spist hele uken: Strimlet svinekjøtt med rødløk, mais, cherry tomater og salat i fullkorn pitabrød. Bare at idag byttet jeg ut salaten med ost (siden det er fredag) og la det oppå pitabrødet, i stedet for inni. Må ha litt variasjon i kostholdet... Idag har jeg vært på en 45min spinningstime. Jeg tar helgen helt fri, for å ikke slite meg helt ut. 

Idag må jeg få skryte av meg selv. Skal gi dere en liste over hva jeg har trent idag.

• Tredemølle - 20min
• Zumba - 45min
• Core - 30min
• Svømming - 20min

Flink? :D

Jeg er i allefall stolt. Jeg liker veldig godt å være på treningssenteret. Det er som en ny hobby. Jeg håper at jeg får plass på spinningtimen i morgen. Om ikke kommer jeg til å løpe på tredemøllen og svømme litt mer. I går var jeg på spinning også. Føler meg skikkelig bra om dagen.

Dette er også noe jeg heklet i julen. Luen har tynt flisfor sydd inn. :)

Idag har jeg hatt sosiologi på skolen med Marco Elsafadi. En barne- og ungdomsarbeider fra Østlandet som er kjempeflink å snakke og som jeg liker veldig godt. Jeg ble kjempeglad da jeg fant ut at det var han vi skulle ha som lærer. 

Vi snakket veldig mye om personlighetene våre idag. Marco ba oss å skrive ned tre ord som beskriver oss selv best. Først så skreiv jeg: Ærlig, musikalsk, glad. Men så tenkte jeg at - Herregud, jeg må vel ha mer selvinnsikt enn det der? Så til slutt sto ordene Utålmodig, bestemt, påståelig. Noe som beskriver meg, på godt og vondt, helt perfekt. Vi fikk også i oppgave å skrive ned tre ting om sidemannen. Sandra skreiv om meg: Snill, kreativ, ubesluttsom. Jeg er enig. Jeg er altfor snill, dumsnill faktisk. Naiv. Og ja, det går an å være bestemt og ubesluttsom samtidig. Har jeg mange alternativer så kan det ta lang tid og mye frem og tibake før jeg har bestemt meg. Men når jeg først går for en ting, så snur jeg sjelden rundt på hælen og stikker av.

Marco snakket også mye om at personlighetsendring er fult mulig. Men bare hvis en har nok selvinnsikt og er bevisst på hva en vil forandre og hvor en har denne dårlige holdningen fra. Det er mye sånn jeg har jobbet med meg selv de siste årene. Trekk som har lagt seg i personligheten min og grodd fast der, som jeg egentlig ikke er stolt av eller liker. 

Jeg er avhengig av god tilbakemelding for å fungere. En dårlig ting. Når jeg skriver ting, pynter meg, spiller musikk, lager mat osv.. Hvis jeg ikke får god respons, tolker jeg det som at det er dårlig, stygt eller at det ikke er noe spesielt. Det gjør meg mindre motivert og nedtrykt. Dette er blant annet noe jeg ønsker å gjøre noe med. Slutte å bry meg så mye om hva andre synes og klare å være stolt av ting jeg gjør uten at andre må fortelle meg hvor flink jeg er.

Jeg har også en helt syk forsvarsmekanisme. Men den vil jeg ikke gå nærmere inn på. Det er den som ofte får meg til å bli sint og kjefte på andre. Jeg må slutte å være så paranoid. Det å tro at alle er ute etter å såre eller fornærme meg hele tiden er slitsomt.

I går ble jeg ble med klassen i rettsak i Gulating lagmannsrett. Det var både polakkene i "Squad 22" og påtalamydighetene som anket dommen som ble gitt i vår/sommer. GBL-smugling fra Polen og spaning og kominikasjonskontroll. Det var litt interessant da den ene polakken holdt forklaring. Han hevdet at han var uskylidig i et eller annet punkt. Han trodde GBL, eller det han kalte "pure cleaner", bare var et løsemiddel og at hans fremtidige norske arbeidsgiver skulle bruke det til å fjerne maling. Eller noe sånt. Jeg synes synd på han. Dum som jeg er, kunne jeg ikke noe annet enn å tro på han. Selv om han så ut som en bankraner på motorsykkel. Jeg kunne aldri jobbet i rettsvesenet. Jeg er altforgodtroende og snill. Det er noe godt i alle.

De polske tolkerene satt rett foran meg og overdøvet dommeren og aktor. Polsk er slitsomt. Og menn i håndjern er ikke så veldig spennende lenger. Jeg skulle egentlig sitte og se på rettssaken frem til klokken fire. Men jeg satt og duppet av og så på kjekke politimenn i stedet for, så jeg gikk. Hardt å begynne rett på med fult kjør klokken åtte om morgenen etter en så lang juleferie.

Illustrasjonsbilde: Meg på juleferie.

Idag lagte jeg den samme middagen som jeg lagte i går. Strimlet svinekjøtt med rødløk, mais, cherry tomater og salat i fullkorn pitabrød. Jeg brukte såklart min nye rosa steikepanne.

Æsj. Mat ser alltid ekkel ut på mine bilder.

Da er jeg medlem på Actic treningsenter i Bergen. Tenkte jeg skulle begynne forsiktig, så meldte meg på 30 minutters spinningtime. Det viste seg at det var en intensivtime! Jeg følte meg som de i The Biggest Loser i den første uken deres. Da de spyr, gråter og bare velter overende. Lårene mine svir. Ingen er i verre form enn meg. Det kan ikke være mulig. Jeg tror jeg har dårligere kondis enn en 80-åring.

Du skulle bare ha sett meg etter spinningtimen var over. Jeg klarte nesten ikke å gå. Ned trappen til garderoben måtte jeg stivholde meg i gelenderet fordi bena mine kollapset under meg.

Jeg har lyst å være en av dem som begynner fra bunnen av og jobber hardt og trener seg opp til god form. Jeg har lyst å bevise at det er mulig. Er det mulig for meg, er det mulig for alle...

Spinning igjen på onsdag + zumba og core på torsdag.

Jeg er fortsatt på Stord og feter meg opp. Skolen starter ikke før på mandag. Og gud, jeg tror jeg har lagt på meg 200 kg. Jeg våger ikke å veie meg. Jeg skal begynne å trene. Og spise sunt. Jeg har ikke bestemt meg for hva jeg skal velge som sunn mat. Skal jeg spise fett eller karbohydrater? For begge deler er ikke bra sammen? Eller hvordan fungerer egentlig det? Uansett; jeg begynner å trene. Så får jeg vel prøve meg frem. Og lese noen av disse fitness- og matbloggene folk snakker så mye om. Til sommeren skal jeg i hvertfall ha markerte magemuskler, helt stram rompe og klare å slå lillesøsteren min i håndbak. 

(Prøvde å finne et bilde av meg selv i treningstøy, ute på tur eller der jeg gjorde noe aktivt. Men det var det dårlig av.)

- Jaja, lykke til

Ellers så kommer søndag den 15. januar nærmere og nærmere i racerfart. Dagen da jeg plutselig får to 2-tall i alderen. Det fryktinngytende høye tallet som gjør meg halvveis til 44. Allerede. Guro er sikker på at jeg skal feire bursdagen min alene i Bergen. Hun reiser tilbake til Ålesund og ingen av vennene mine på Stord har lyst å komme. Kommer bare med dårlige unskyldinger. Enten så må de jobbe, gå på skole eller passe på ungene sine. Jeg har til og med prøvd å friste alle med brownies. Hadde jeg fått gratis brownies hadde jeg komt løpende med én gang. 

- Gleder du deg til du skal spise brownies i Bergen? Alene... :)

- Du kan jo invitere "vennene" dine oppe i Nygårdsparken...

Guro er så frekk! Hun er sikker på at jeg ikke har venner i B-town, at jeg rusler rundt alene og ellers bare sitter på rommet mitt og hekler angry birds-luer. Jeg skal vise Guro at hun tar feil. At jeg faktisk har et sosialt liv i Bergen også. Jeg klarer meg faktisk heeeelt fint. Jeg har faktisk mange venner, jeg. Superpoppis.

(Vel å merke så har ikke dette bildet egentlig noe med Bergen å gjøre. Og ble riktignok tatt i 2007. MEN; det illustrerer fint meg som midtpunkt og hvor godt alle andre liker meg. :) Jeg skal ta mange bilder av den STORE festen min neste helg!)

PS: Jeg kan kjøpe non stop og krem også. Og hvis det er en avgjørende faktor, så lager jeg lett en toro-pizza på 1-2-3. Just name it. Bare kom, ok?

PS2: Ta med alkohol. Jeg vil ikke bli Supergamla i edru tilstand. Dette er helt forferdelig.